Benken. (en novelle)

  Hver gang hun ikke klarer å skjønne seg på verden og når alt føles litt håpløst så tar hun med seg en kopp kaffe, journalistblokka og en penn å går i parken. Når kroppen nærmer seg fontena og den faste benken så kjenner hun en blanding av lettelse og tomhet. Hun setter seg til rette og studerer menneskene som passerer med barnevogner, hunder, hånd i hånd eller aleine. Ser på de som sitter på andre benker og prøver å tyde kropssråket deres for å tenke seg til hva de snakker om, tenker og føler. Og hver gang hun ser noe som hun syns er minneverdig så noterer hun det ned.
    "Ansiktsuttrykket i det hun leser den triste slutten i boka." 
    "Det gamle paret som stryker hverandre i håndflatene og smiler til hverandre i stillhet." 
    "Stolte smilet til en mor som titter ned på sitt nyfødte barn i barnevogna."
De små tingene som en passerer hver eneste dag, men kanskje ikke legger merke til, blir notert ned og lagret i minnet. Alle de tingene som kan gjøre dagen hennes litt bedre eller bare få henne på andre tanker. 
Denne dagen er høsten begynt å nærme seg. Hun har måttet ta på seg jakke og vinden blås friskt og kjølig i ansiktet. Skrivesakene ligger ved siden av henne og hun sitter å varmer hendene sine på kaffekoppen mens hun ser seg rundt. Det begynner å krype seg mot de mørkere timene i døgnet og det har roa seg litt med folk, men plutselig setter det seg en kar ved siden av henne på benken.
    "Hei!" 
Hun kjenner han igjen med en gang. Det er baristaen på kaffebaren der hun pleier å kjøpe kaffen sin.
    "Hei.."
Han smiler forsiktig til henne. "Hvordan var kaffen i dag?"
    'Prøver han å sjekke meg opp eller er det en ny form for utvidet kundeservice?' tenker hun for seg selv før hun svarer at den var like god i dag som det den alltid er. Han takker og det blir stille en liten stund.
    "Kan jeg spørre deg om noe?"
    "Ja hvorfor ikke, men jeg kan ikke love deg å svare."
Han ler mens han titter ned på journalistblokka som ligger urørt.
    "Hva er det du gjør hver gang du sitter her og noterer?" 
Vinduene til kaffebaren vender ut mot parken, men hun har aldri tenkt  at noen kanskje legger merke til hvor ofte hun sitter her. Hun blir nysgjerrig på hva det er han egentlig tror at hun gjør.
    "Jeg ser på verden rundt meg."
Blikket hans streifer over parken og når stiller det spørsmålet sitt så har har øynene festet seg på et ungt par som sitter på en av de andre benkene. 
    "Hva skal du bruke det til? Skrive bok eller noe?
Tanken på hva for slags snodig bok det skulle blitt får henne til å smile og se ned i fanget.
    "Nei jeg bruker det for å få tankene over på noe annet. Kanskje for å prøve forstå litt mer."
    "Blitt no klokere enda?"
Hun ler forsiktig før hun rister på hodet og tenker for seg sjøl at om noen ting så forstår hun seg kanskje enda mindre på mennesker. 
    "Kan jeg få lese?" 
Hun ser på han med et overraska blikk. Aldri har noen spurt om det før, men hun kan heller ikke komme på noen god unnskyldning for å ikke la han se. Legger en hånd tvilende oppå notatblokka, trekker pusten litt nervøst før hun skyver den mot ham.
Han blir sittende og blad, leser notatene side opp og side ned. Hun studerer ansiktsuttrykkene hans. Hvordan han trekker forsiktig på smilebåndet, eller får en liten tenkerynke mellom bryna. 
    "Kan jeg?" han peker på kulepennen.
    "For all del." hun er nysgjerrig nå. Han holder blokka så hun ikke kan se hva han skriver. Når han er ferdig ser han over det han har skrevet og smiler litt for seg sjøl før han river ut sida, bretter den to ganger. Han reiser seg og går en meter på bortsida og henter en stein på størrelse med en tennisball. Lappen legger han så på benken ved siden av henne med steinen oppå. Uten å slippe tak i steinen ser han henne inn i øynene og smiler. Så slipper han taket, snur seg og går. 
Blikket hennes følger ryggen hans mens han går i retning til tilbake til kaffebaren. 

Når hun ikke kan se han lenger legger hun hånda på stenen. Den føles tyngre enn den er. Alt rundt henne blir defust mens hun sitter i flere minutter og bare ser på ordene han har skrevet.

                ? Han som stadig blir trollbundet og lurer på hvem som har gjort henne så trist.?

Med tårer i øynene begynner hun å skrive på det samme arket. Bretter den sammen og legger den under den samme steinen. Et lite øyeblikk tviler hun og vurderer å ta papiret vekk igjen, men gjør det ikke. Du kan høre et tungt sukk fra henne i det hun snur seg vekk og begynner å gå. Hun tørker en tåre før et lite lettet smil dukker opp. Kun få minutter senere sitter baristaen på benken igjen med arket i sine hender.

                ?Han som satt her sammen med henne for lenge siden, sa han alltid ville være her for henne.

Han løy...?

 

©Christina de Vries

2 kommentarer

Christina

11.des.2011 kl.15:29

Så nydelig :)

featherpen

11.des.2011 kl.23:27

Christina:

Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

featherpen

featherpen

24, Nøtterøy

Er en 24 år gammal Vestfoldjente med mye i hodet og mye på hjertet. Jeg har mange drømmer og mange planer, men den største av dem alle er at jeg ønsker å jobbe som forfatter. Så får vi se om fremtida bringer meg dit en dag:)Men fram til det så skribler jeg videre her om alt og ingenting! Skulle du lure på noe så er det bare å sende meg en mail på: christinadevries@ymail.com

bloglovin bloglovin
Poker Online Bingo casino spiele Spielautomaten counters
Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits