Enda en novelle:)

Først og igjen

 

                Det føles som en dag hvor regnet kommer til å komme. Selv om sola er fremme og det ikke finnes en sky på himmelen så føles det som en sånn dag. Det er bare lagt en plan for denne dagen og det er å ikke ha noen plan. Jeg utfordrer skjebnen på en mandag. Med øynene igjen lot jeg hendene streife over de forskjellige kjolene i klesskapet før jeg grep tak i en. Beige med et lite rødt belte i livet. Akkurat i grenseland, når jeg står rekker den meg til knærne, men når jeg setter med ned sklir den opp på låra. Føler meg sexy i den og klar for skjebnen.

Bestemmer meg for å ta første banen som kommer og hoppe av der det føles riktig, eller kanskje der det føles minst riktig. Rett før dørene skal til å lukke seg på Majorstua så spretter jeg opp. En overveldende følelse av at det er noe her nærmest drar meg ut gjennom dørene. Føttene drar meg videre mot Frognerparken. Jeg leter etter noe, eller noen. Jo nærmere parken jeg kommer, jo høyere blir pulsen. Er sikker på at alle som går forbi meg kan høre den.

Plutselig føler jeg meg sliten av å ikke vite. En av benkene i parken blir mitt hvilested. Legger meg ned og nyter at sola hviler på ansiktet. En stund har jeg føttene på benken og knærne mot sky før jeg kommer på at jeg har kjole på meg. En liten stund gidder jeg ikke bry meg heller, men når jeg hører at det setter seg noen på benken ved siden av tar jeg dem ned og legger høyre bennet i kryss over venstre. Kan høre at personen på nabobenken leser. Kan høre at han blar i arkene. Ennå har jeg ikke lukket opp øynene, men jeg får en følelse av at det er en mann. Mine mistanker bekreftes når jeg kjenner lukta av han som kommer med små vindkast. Lukta drar meg tilbake i fortiden. Det lukter kjærlighet, sorg og lidenskap. Sperrer opp øynene. Det eneste jeg ser er en liten hvit sky midt i blant alt det blå. Tør jeg å se? Før jeg rekker å bestemme meg hører jeg en kjent stemme:

                -Mari?

Setter meg opp og smiler bredt når jeg ser han. Han vet at jeg tenkte på han før han snakka til meg. Han vet at jeg fortsatt drømmer om han. At jeg tenker på han hver morgen og hver kveld. Alt dette ser han nå i smilet mitt.

               -Alex!? Så koselig!

Jeg visste det når jeg så han i øynene for første gang. Jeg var fortapt i noe jeg ikke kunne kontrollere eller forstå. Det har gått nesten ti år, og det å se inn i de klare blå øynene nå føles like magisk og likt som det gjorde første gangen. Det er som å gå tilbake i tid.

                Han forteller om den nye jobben, at han fortsatt bor på bygda, men pendler til jobb. Han hadde et forhold til ei ved navn Ida i tre år, men måtte til slutt flytte ut når følelsene tok slutt. Vi ler og mimrer om tiden vi hadde sammen før. Mens vi snakker om det kommer alle de minnene vi ikke snakker om tilbake. Bildet av hans nakne kropp under meg er som brent fast i tankene mine og like klart som dagen. Det mørlblonde korte håret, det store smittende smilet, den fantastiske humoren, de vakre hendene med slanke omsorgsfulle fingre. Alt sammen er der rett foran meg. Er redd for å blunke i tilfelle han plutselig da forvinner.

Det føles litt rart å sitte på hver sin benk når vi en gang har vært så nær hverandre som to mennesker kan, men jeg tør likevel ikke å sette meg over på han sin benk. Hvis jeg kommer så nærme han så vil han føle det. Han kommer med en gang til å vite at jeg sitter her å fantaserer om å ha sex med han igjen.

                -Skal du jobbe i kveld?

Skulle ønske jeg ikke skulle.

                -Ja. Jeg begynner ni.

Han biter seg litt i underleppa.

                -Bli med meg hjem.

Jeg blir litt satt ut og bruker et par sekunder på å få samla meg igjen.

                -Det tar en time med toget hver vei, og det er ikke mer enn 4 timer til jeg skal være på jobb.

                -Vær så snill?

Han har aldri bedt meg om noe på denne måten, ed den stemmen. Som om han blir ulykkelig hvis jeg ikke gjør det. Han tar seg kanskje i det sjøl, for plutselig er den spøkende tonen tilbake:

                -Jeg veit du vil!?

                Vi sitter på toget nå. På vei til perongen tok han tak i hånda mi. Jeg glemte nesten hvordan jeg setter den ene foten foran den andre. Jobben tror jeg har omgangssyke og blir borte noen dager. Tommelen hans kiler i små sirkler inni hånda mi. Store dråper legger seg sidelengs på togrutene. Først noen få, så mange.

                Leiligheten hans lukter røkelse og ham. Han lager mat mens jeg ser på. Er fasinert over hvordan han føler seg så hjemme på kjøkkenet. Han legger hele sin sjel i hvert kjøttstykke og hver grønnsak. Smaken av kjærlighet og lidenskap fyller munnen og magen. Når tallerkenen er tom og jeg egentlig er mett så har jeg lyst på mer av hans lidenskap.

                -Jeg er så lei meg for at ting blei så teit mellom oss sist. Har savna deg i livet mitt.

Ordene jeg alltid har ønsket å høre, men jeg aldri  forventa skulle komme.

                -Jeg og.

Føler meg tom for ord selv om det egentlig er så mye jeg vil si. Han lar hånda stryke over kinnet mitt. Kjenner tårene presser seg på, men sloss mot dem og smiler. Hånda hans fortsetter å stryke ned halsen og til den øvreste knappen på kjolen.

Øynene hans leter etter godkjennelse. Jeg lar hendene mine svare han ved å la fingrene gli inn i håret på bakhodet hans og fører han mot meg.

Jeg blir tatt tilbake i tid, men å kysse han nå er faktisk bedre, å ta på han mer ekte og følelsene mer intense.

Jeg var 16 den gangen. Han fiklet med hektene på bh-en og vi lo litt nervøst. Denne gangen er han bestemt og han fomler ikke på noen måte. Som et lekende rovdyr biter han meg på siden av halsen. Hele kroppen gir fra seg et et stort lykkelig stønn. Han elsker det, og fortsetter med å gjøre alle de tingene jeg elsket når jeg var 16 og usikker. Jeg begynner å finne frem på kroppen hans. Finner alle hans punkter. Som han kjenner mine, kjenner jeg hans så fantastisk godt. Han smiler og lener hodet bakover. Han er under meg igjen.

                                De store dråpene har slutta å spille på vinduene. Og mens månen lager bilder på veggene ligger vi nakne oppå dyner i stua. Jeg ligger på magen og ser på han som ser på meg. Han lar to fingre kile ned fra nakken og langs ryggraden.

Jeg elsket han først og igjen, og igjen. Det spiller ikke lenger noen rolle hva slags vær det er utafor, men når tiden kommer for at jeg må dra så håper jeg at det regner..

 

©Featherpen

 

3 kommentarer

Silje

09.feb.2010 kl.14:30

Hei du! Stikker bare innom for å ønske deg en fin tirsdag:)

featherpen

09.feb.2010 kl.14:32

Silje:

Så koselig! Håper du også får en fantastisk tirsdag!

pantheralife

09.feb.2010 kl.14:43

sv: Jepp, for gjøre det ;)

Skriv en ny kommentar

featherpen

featherpen

22, Nøtterøy

Er en 22 år gammal Vestfoldjente med mye i hodet og mye på hjertet. Jeg har mange drømmer og mange planer, men den største av dem alle er at jeg ønsker å jobbe som forfatter. Så får vi se om fremtida bringer meg dit en dag:)Men fram til det så skribler jeg videre her om alt og ingenting! Skulle du lure på noe så er det bare å sende meg en mail på: christinadevries@ymail.com

bloglovin bloglovin
Poker Online Bingo casino spiele Spielautomaten counters
Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits